Koronapandemien viser oss hvor sårbare vi er, og hvor avhengig vi er av samarbeid for å løse de store globale utfordringene, skriver Jan Thomas Odegard i denne kronikken.
Koronapandemien viser oss hvor sårbare vi er, og hvor avhengig vi er av samarbeid for å løse de store globale utfordringene, skriver Jan Thomas Odegard i denne kronikken.

Ikke langt etter at Norge innførte de strengeste og mest inngripende tiltakene i fredstid, begynte meldingene å komme om spredning av viruset i land og regioner som har langt dårligere forutsetninger for å håndtere konsekvensene av en utbredt spredning. Flyktningleirene i Hellas er et eksempel. Fattige land med nesten fraværende helsevesen et annet. I slike områder lever mennesker under lite hygieniske forhold og i tillegg er utbredelsen av underliggende sykdommer stor.

Dårlig forberedt

- Ingen land i verden er dårligere forberedt på å takle det dødelige koronaviruset enn Somalia.

Utsagnet kommer fra Issmael Shebal, en av Utviklingsfondets lokalt ansatte i Somalia. Befolkningen i landet er helt avhengig av internasjonal hjelp når det gjelder all primærhelsetjeneste, da myndighetene mangler ressurser og kompetanse som kreves for å håndtere de fleste helsefaglige forhold. Helsetjenesten fungerer helt enkelt ikke. Legg til dette at over to og en halv million mennesker i Somalia lever som flyktninger eller internt fordrevne i leir. Det er lett å se at en utbredt smitte vil kunne ha katastrofale konsekvenser. Befolkningen lever foreløpig som normalt, for som en av damene på det lokale markedet i Hargeisa forteller: - Vi har ikke noe annet levebrød enn dette, og regjeringen støtter oss ikke hvis vi blir hjemme.

Korona-monitor med statusrapporter fra bakken

I media florerer det av saker om reaksjoner om hytteforbudet og president Donald Trump sin håndtering av situasjonen. Betydelig færre saker er det å finne om situasjonen for noen av verdens mest sårbare mennesker.

Det kan være utfordrende å få oppdatert informasjon fra land som både geografisk og politisk befinner seg langt unna den vanlige norske radaren. Vi som jobber tett med lokale organisasjoner på bakken i Afrika, Asia og Mellom-Amerika har imidlertid en mulighet å kommunisere det mennesker opplever der ut til en bredere befolkning. Derfor har vi lansert en korona-monitor, hvor vi daglig kommer med oppdateringer fra felt i landene hvor vi jobber. Ikke bare tall, men historier og bilder fra vanlige folk.

Vi tror dette vil være med og skape en nærhet til det folk nå går gjennom over hele verden. Det trenger vi når krisen rammer.

Solidaritet kjenner ikke landegrenser

Vi er mange som nå setter stor pris på tryggheten i et system som sikrer oss nok mat på bordet også i usikre tider. Et fåtall av de som bor i utviklingsland har dette privilegiet. Mange av verdens fattige er småbønder på landsbygda, og er helt avhengig av å produsere sin egen mat. De har ikke sosiale støtteordninger å falle tilbake på dersom noen i familien skulle bli syk – eller dø.

Lysglimt

Selv om vi har store utfordringer foran oss er det også lysglimt i situasjonen. Det er mye solidaritet og dugnadsånd hos det norske folk. Når landbruket melder om stor mangel på arbeidskraft fremover svarer folk på Facebook med å mobilisere til dugnadsånd. Initiativ som «Hele Norge klapper» blir spredt for alle vinder, og det samles inn penger til nødhjelp i rekordfart. I Etiopia melder våre folk på bakken at det synes som at koronaviruset hjelper mennesker å forene seg. Kampene og splittelsene mellom ulike folkegrupper som har vært varme de siste årene har roet seg. Det ser ut til at folk i stedet konsentrerer seg om å bekjempe spredningen av viruset.

Fra krise til konstruktivitet

Krisa vi står i nå kan enten brukes til noe konstruktivt, eller den kan være en oppskrift på mistenksomhet, tilbaketrekning, rasisme og nasjonalisme, mener Thomas Hylland Eriksen i en kronikk på NRK ytring.

Vi håper både folk flest og beslutningstakere vil lande på det førstnevnte. Selvsagt skal vi jobbe for å minimere de negative konsekvensene for de tusener av nordmenn som er permittert, bedriftene som risikerer å gå i konkurs og for alle de barna, ungdommene og sosialt utsatte som nå står uten et tilbud å gå til. Men samtidig må vi klare å rette blikket utover vår egen bakgård. Koronapandemien viser oss hvor sårbare vi er, og hvor avhengig vi er av samarbeid for å løse de store globale utfordringene. Vi kan bruke den erkjennelsen til å sette oss bedre inn i situasjonen verdens fattigste står i til daglig, og holde oss oppdatert på hva som skjer ute i verden. For dette handler om oss alle sammen.

Jan Thomas Odegard, leder for Utviklingsfondet

Kronikken var på trykk i Dagsavisen 6. april 2020