Samtidig som vi verner om de mest sårbare i vårt eget samfunn kan vi også vise solidaritet med de som er lengre bort, sier Jan Thomas Odegard, leder i Utviklingsfondet.
Samtidig som vi verner om de mest sårbare i vårt eget samfunn kan vi også vise solidaritet med de som er lengre bort, sier Jan Thomas Odegard, leder i Utviklingsfondet.

Nesten hele verden stenges nå ned. Overalt prøver samfunn å forberede seg så godt de kan. Det varierer mye hvor godt forberedt de er. Hvordan ser det ut hvis vi løfter blikket litt ut av vår egen bakgård? Hvordan vil land som allerede står midt opp i kriser fra før – krig og konflikt, klimaendringer og naturkatastrofer, politisk instabilitet – kunne klare å håndtere også en utbredt spredning av koronaviruset?

I Etiopia blir alt helsepersonell, inkludert nylig uteksaminerte kull av leger og sykepleiere, bedt om å delta i innsatsen. Men en fullstendig nedstenging av et land hvor mange lever i fattigdom og lever fra hånd til munn er ikke realistisk. De fattigste blir tvunget til å velge mellom to onder. Skal de bli hjemme og sulte eller ta sjansen på å bli smittet for å opprettholde noe av sitt levebrød? I Somalia er smitterisikoen et faktum, men de færreste har tilpasset sitt dagligliv.

- Vi har ikke noe annet levebrød enn dette, og regjeringen støtter oss ikke hvis vi blir hjemme.

Dette forteller en somalisk kvinne som en av Utviklingsfondets ansatte møter på markedet i Hargeisa, hovedstaden i den selverklærte republikken Somaliland. Hun har kommet til markedet for å selge mais, durra og melk.

Dagsaktuell informasjon fra land som både geografisk og politisk befinner seg langt unna oss er ikke alltid like lett å få tak i. Vi som jobber tett med lokale organisasjoner på bakken i Afrika, Asia og Mellom-Amerika har imidlertid en mulighet å gjøre nettopp dette. Derfor har Utviklingsfondet lansert en korona-monitor, hvor vi daglig kommer med oppdateringer fra felt i landene hvor vi jobber. Ikke bare tall, men historier og bilder fra vanlige folk. Vi tror dette vil være med og skape en nærhet til det folk nå går gjennom over hele verden.

For samtidig som land med lite utbygget helsevesen prøver å forberede seg har de nok av andre utfordringer å sette fingrene i. Somalia og en rekke andre afrikanske land kjemper fortsatt mot konsekvensene av det store utbruddet av svermende gresshopper tidligere i år. Gresshoppeutbruddet av bibelske dimensjoner har ødelagt bøndenes avlinger og beiteområder de siste månedene. Etiopia er preget av politiske reformer og uroligheter, i tillegg til kampen mot sult og fattigdom for over 30 millioner av landets innbyggere. Landbruket er også hardt rammet av klimaendringer, som stadig gir vanskeligere dyrkingsforhold for alle de som lever av landbruket.

Nøyaktig i hvilket omfang koronapandemien vil påvirke den globale matsituasjonen vet vi fortsatt lite om. Det er i dag over 820 millioner mennesker i verden som ikke har tilgang til nok mat. Det ville være naivt å tro noe annet enn at dette tallet vil gå betraktelig opp i tiden fremover.

Allerede nå melder folk på bakken i Etiopia om at matvareprisene på enkelte matvarer er tredoblet. I Guatemalas høyland forhindres småbønder på grunn av reiserestriksjoner å komme til markedet med sine varer. Dette er dårlig nytt når du er helt avhengig av å selge overskuddet av det du selv dyrker for å få en inntekt.

Samtidig som landbruket sysselsetter store deler av befolkningen i de fleste utviklingsland er mange av de samme landene svært avhengige av import av matvarer, ofte fra sine naboland. Både i Somalia og Malawi frykter man nå hva som vil skje dersom denne importen faller bort.

Men det trenger ikke å være slik. Mange småbønder har langt lavere avlinger enn de ville hatt med tilgang til riktige verktøy, vanningssystemer og såfrø av god kvalitet. Og ikke minst: et viktig støtteapparat rundt seg i form av sosiale sikkerhetsnett, kreditt og rådgiving.

Å støtte opp under småskalalandbruket i de mest sårbare landene kan sysselsette mange flere hender og bidra til at millioner av mennesker kommer seg ut av sult og fattigdom. I tillegg vil de fattigste få bedre tilgang til nok og sunn mat, som en forutsetning for god helse og et godt immunforsvar. En satsning på småbondens bidrag til matsikkerhet vil gjøre mange samfunn betydelig bedre rustet både til å møte kriser og hente seg fortere igjen når krisa er over.

Men midt opp i dette skal vi selvsagt ikke glemme situasjonen vi står i selv. Det er tøffe tider for mange i Norge nå. Heldigvis har vi godt et velfungerende helsevesen og sosiale sikkerhetsnett som forhåpentligvis vil begrense omfanget av skadene.  Det skal mye til for at verken bønder eller byfolk som meg går tom for mat her til lands. Det kan vi være trygge på, selv om vi ikke skal undervurdere hvor stor denne krisen oppleves for den enkelte som står midt oppe i det.

Samtidig som vi verner om de mest sårbare i vårt eget samfunn kan vi også vise solidaritet med de som er lengre bort og vil rammes hardere. Vi kan ikke bare gå forbi.  Viruset vil dessuten være en trussel for oss alle så lenge det brer om seg i verden. La oss derfor  holde oss oppdatert på det som skjer der ute i verden, og minne oss selv og andre på at mennesker er mennesker uansett hvor i verden vi lever. Og vi må både forebygge og minimere følgene av en koronakrise, og hjelpe til med å gjenoppbygge fattige menneskers matsikkerhet og økonomiske trygghet når det verste er over. Denne krisen krever samhold på globalt nivå, også når vi selv har det vanskelig.

Jan Thomas Odegard,
Leder for Utviklingsfondet

Denne kronikken var på trykk i Nationen 6. april 2020