Her kan du lese Kamilla sitt svar på leserinnlegget fra Fanaposten den 18. desember.

Klimarealister eller klimafornektere?

Det er tankevekkende å lese ”Klimahysteriet når nye høyder” av Arne Knudsen (FP 18. desember), som er en slags reaksjon på mine innlegg i tidligere utgaver av Fanaposten. Jeg må selvsagt respektere at Knudsen, og mange med ham, har rett til å ha en annen formening om klima enn jeg selv, men ønsker likevel å svare ham med dette innlegget.

Knudsen skriver i sitt innlegg at da han selv var ung, var man redd for atomkrig. ”[...] danske forskere kommer med den oppsiktsvekkende oppdagelse at barn i dag er mer bekymret for klima enn vi var for atomkrigen for 40 år siden. Dette sier mye om det hysteriet som nå er satt i gang.” En ganske interessant parallell å trekke, vil jeg si. Frykten for en atomkrig var jo ikke ubegrunnet – det var faktisk en reell trussel.

Det måtte engasjement til for å løse den kalde krigen, kjære Knudsen. Folk engasjerte seg. Det ble forhandlet. På lik linje med engasjement og forhandligsprossesser som vies til klima i dag. Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt det at barn er svært redde for klimakrisen er hysteri eller ikke. Ansvaret kan nok uansett i stor grad tilskrives medias klima-dommedagsoppslag, som jeg er enig i at er i overkant. Men, uansett, burde man ikke, som (når denne sammenligningen først er bragt på bane) under den kalde krigen, prøve å forhandle seg frem til avtaler som gjør at barna slipper å være redde?

Knudsen henviser flere ganger til en rekke forskere av ypperste klasse, som motsier IPCC. Det er viktig å huske på at forskerne IPCC refererer til er av samme, like ypperlige, kaliber. En slik uenighet mellom forskere er helt vanlig i forskermiljøet, og det vil alltid være en viss usikkerhet omkring modeller og hypoteser som legges frem. Alle har selvsagt sin fulle rett til å velge og tro på de forskerne som står bak resultatene man er mest enig i. Eller de resultatene som gagner en selv mest. For, for å sitere Jonas Gahr Støre; ”Man må være merkelig skrudd sammen for å ikke skjønne at dette er alvor.”

Det som kan synes underlig er hvorfor Klimarealistene – eller Klimafornekterne, som de kalles i andre miljøer – velger å overse en stor og vesentlig del av realiteten. Verken Knudsen eller jeg selv kan med sikkerhet vite at det vi tror er riktig, uansett hvor mange fremragende forskere som støtter våre respektive standpunkt. Men er det likevel riktig å snu ryggen til klimaofrene i Sør? Dette er land som merker klimaendringene, menneskeskapte eller ei, på kroppen. Grunnen de bor på er i ferd med å vaskes bort under føttene deres. De sulter på grunn av dårlige avlinger som følge av et endret klima. De er redde for å få barn av frykt for hvilken fremtid de vil fødes inn i.

Uenigheten blant forskerne gir oss muligheten til å velge én av to sider når vi skal ta stilling til dette. Alternativ én: Det er stor grunn til å tro at disse klimaforandringene er menneskeskapte, eller i alle fall fremskyndet som følge av i-landenes utslipp. Vi bør prøve å begrense omfanget av skadene vi har påført jorden og oss selv. Det verste som kan skje er at vi ikke klarer å hindre klimaendringene, men, det gjør vi jo heller ikke om vi ikke gjør noe.
Alternativ to: De store og brå klimaendringene som oppleves i store deler av verden er helt naturlige, og det er ingenting vi kan gjøre med dem. Dette er et lett standpunkt for en nordmann å ta, i og med at han ikke selv merker disse klimaforandringene på kroppen. Det er dessuten snakk om store penger som må brukes. Ikke bare brukes, men deles med fattige land. Fattige land som ikke har ofret blod, svette og olje på å tjene dem. Det er våre penger, og vi vil helst ikke kaste dem bort på noe så abstrakt som klima. Bruk dem heller på utbygging av veinettet, slik at svippturene til boblebad-og-oppvarmet-innkjørsel-hyttene våre kan gå litt raskere.

Kun hver femte nordmann tror at klimaendringene er menneskeskapte. Noe som egentlig er litt rart, i og med at majoriteten av verdens klimaforskere faktisk er enige med IPCC. Og hva har man egentlig å tape på å være føre var? Slik jeg ser det, ingenting. Vi kan la være å gjøre noe, bli sittende foran TVen og risikere at vi ødelegger fremtiden for barna våre. Eller, vi kan kutte utslippene våre og prøve å gjøre minst mulig skade på denne planeten, som vi jo faktisk ikke eier. Det verste som kan skje er at IPCC har tatt feil. Så hvilket alternativ byr egentlig på størst risiko? Det hvor vi bruker penger på å forsøke og skape et bedre og mer bærekraftig samfunn? Eller det som kan føre til at både menneskeliv og livet på jorden blir ødelagt?

En bedre utnyttelse og fordeling av jordens ressurser er ikke bare bedre for miljøet. Blant annet vil det også redusere på det store antallet voldelige konflikter som kjempes på grunn av ressurser. Ser Klimarealistene noe feil i å forhindre krig i verden?

Dessuten, alle prognoser viser at Norges havområder snart er tomme for olje og gass. Hva skal vi gjøre den dagen vi faktisk ikke har tilgang til disse ressursene lengre? Skal vi leve på luft og Oljefond i 50 år til vi får utviklet noe nytt? Det kan faktisk være en fordel å begynne med utvikling av teknologi for å kunne benytte nye energikilder allerede nå. Jeg kan ikke se noen som helst ulemper ved dette. Om Klimarealistene gjør det, ville det vært interessant å høre hvorfor. Dere har kanskje noen høyt respekterte toppforskere som har utviklet en teori på dette også?

Jeg kan tenke meg at dere Klimafornektere er fornøyde med utfallet av COP15. Nå slipper dere å punge ut uhorvelige mengder penger på noe som nok uansett ikke kommer til å påvirke dagliglivet her i Norge før dere er gamle. Puh. Som jeg nevnte i artikkelen min – how old will you be in 2050, Arne Knudsen?

Selv håper jeg på en bedre avtale i Mexico til neste år. En avtale som gagner landene og generasjonene som trenger det, i stedet for den regjerende generasjons lommebøker.

Jeg håper. Men jeg er jo hjernevasket av Barne-TV.

Vennlig hilsen Kamilla Rønnestad, Hop

Les det opprinnelige leserinnlegget "Klimahysteriet når nye høyder" av Arne i Fanaposten, hvor ungdoms klimaengasjement under klimatoppmøtet kritiseres.

Bli med i Spire og bidra til at vi når vår målsetning om 300 nye medlemmer i år! Den som verver flest nye medlemmer i år stikker i tilllegg av med en gjev premie på høstens stormøte.

          

  http://klima.blogg.no/